Modernisme

Første halvdel av 1800-tallet i Europa rommet mange kriger og revolusjoner, en manifestering av ideene som tilhører romantikken: vekt på individets subjektive opplevelse, det overnaturlige, Naturens opphøydhet som motiv for kunsten, revolusjonære og radikale uttrykksformer og individuell frihet. Rundt midten av århundret hadde det utviklet seg en syntese av disse ideene og mer praktiske rettede tanker om stabile styresett, delvis med bakgrunn i de mislykkede «romantiske» og demokratiske revolusjonene i 1848. Dette synes godt i Otto von Bismarcks Realpolitik og «praktiske» filosofier som positivisme. Perioden kalles ved ulike navn - i Storbritannia kalles den «viktoriansk tid» - og sprang ut av en tanke om at virkeligheten er herre over subjektive oppfatninger.
Avgjørende for denne tanken var et felles grunnlag av normer og institusjonelle rammer, så som kristendommens religiøse normer, vitenskapelige normer fra den klassiske fysikken og at en oppfatning av at det å betrakte virkeligheten fra et objektivt ståsted ikke bare var mulig men også høyst ønskelig. Dette omtales som realisme. Innen filosofien ble fornuften satt i høysetet av retninger som rasjonalisme, materialisme og positivisme.

Det fantes tankeretninger som gikk mot denne strømmen. Noen av dem var direkte etterkommere av romantiske tankeretninger. Agrarianistiske og vekkelsesorienterte bevegelser i kunst og diktning, særlig Det prerafaelittiske broderskap og filosofen John Ruskin. Spesielt rasjonalismen møtte motstand. Særlig gjaldt det Hegels dialektiske svilisasjons- og historiesyn, som ble besvart av Friedrich Nietzsche og Søren Kierkegaard, to viktige eksistensialister. Til sammen utfordret disse ulike tankeretningene tanken om trygghet med grunnlag i sivilisasjon, historie eller fornuft.